Søren Kierkegaard

Tegning fra 1843 av Christian Olavius som viser Søren Kierkegaard på kafé

Søren Kierkegaard på kafé. Skisse av Christian Olavius, 1843

Wikimedia Commons

Kierkegaards liv

Søren Kierkegaard ble født i København i 1813. Faren hans var en rik, men religiøs mann, som så på sin rikdom som en synd. Kierkegaard var yngst av syv søsken, men mange av dem døde unge, og faren så dette som Guds straff. Den strenge pietismen Søren Kierkegaard vokste opp med preget både livet og filosofien hans sterkt.

Han var en tid forlovet med sin store kjærlighet, Regine Olsen, men bestemte seg for ikke å gifte seg med henne. Han mente nemlig at man måtte være fullstendig åpen om alt overfor den man giftet seg med, og han var redd for at en slik åpenhet kunne ødelegge Regine. Hans hemmeligheter måtte holdes skjult.

I stedet for ekteskapets gleder viet derfor Kierkegaard seg til filosofiske og teologiske grublerier, og bøkene hans er dypt eksistensielle og sentrert rundt spørsmål om skyld, ansvar, inderlighet og hengivelse. Kierkegaard døde ung i 1855.

Kierkegaards lære

Det er egentlig feil å snakke om en filosofisk lære hos Kierkegaard. Han utarbeidet i alle fall ikke noen systematisk filosofisk teori. Hans forfatterskap er mangfoldig og personlig, kanskje mer egnet til eksistensiell inspirasjon enn til teoretisering. Kierkegaards filosofi kalles da også eksistensfilosofi. Det er filosofi om hva som gjør livet meningsfylt, hva det innebærer å leve et menneskelig liv, og hva det betyr å være et "selv".

Kierkegaard tok avstand fra de store filosofiske tankesystemene, som han mente hadde glemt det vesentlige, nemlig ansvaret for ens eget liv. På samme måte tok han avstand fra den borgelige kristendommen, eller kristenheten, som han kalte den, som han mente hadde glemt det inderlige og hengivne forholdet mellom den enkelte og gud. Selv om mye av Kierkegaards forfatterskap handler om forholdet til den kristne gud, er det også mye av det som kan appellere til alle mennesker, uansett tro. Den som leser Ibsen, vil også kjenne igjen mye av Kierkegaards tenkning.

Selvet

Kierkegaards filosofi dreier seg i det store og hele om "den enkelte", individet, og dets selvforhold. Å være et selv er å være noe som forholder seg til seg selv. Ikke en ting, men en relasjon. Dette selvforholdet kjennetegnes ved valg, man må velge seg selv. Og dette selvet skal velges med inderlighet og lidenskap. "Det gjelder å finne den sannhet som er sannhet for meg, å finne den ideen jeg vil leve og dø for," sa Kierkegaard.

De fleste mennesker eksisterer ikke i et aktivt velgende selvforhold. De går bare inn i en rolle og gjør det som forventes av dem. Disse kaller Kierkegaard spissborgere. En spissborger har ikke noe egentlig selv, men er styrt av omgivelsenes forventninger, vaner og tradisjoner. ”Det er jo sånn man gjør”, sier spissborgeren, som om det var en grunn til å gjøre noe. Men innerst inne er spissborgeren fortvilet og utilfreds. Han lengter etter et selv. Tenk på de mange som midtveis i livet bryter ut for ”å finne seg selv”. Kierkegaard kunne si at de var fortvilte spissborgere.

Stadielæren

Men å finne seg selv er ikke noen enkel sak. For den som river seg løs for å finne seg selv kan fort gå i nye feller. For den som bryter ut av spissborgerens tilværelse, er det flere muligheter. Kierkegaard skisserer disse mulighetene som tre ulike stadier.

1 Det første stadiet er det estetiske stadiet. Her dyrker man sine lyster og de estetiske nytelser. Det kan dreie seg om å dyrke kroppslige behov (”piker, vin og sang”), eller om kunstneriske opplevelser som musikk og kunst. Det er uansett sanselige gleder som dyrkes av estetikeren; det skjønne, gjerne romantiske (Kierkegaard levde jo i en romantisk tid). Men uansett hvor forlokkende dette livet er en stund, vil estetikeren før eller siden bli lei, livstrøtt, og begynne å kjede seg. Det blir som med hun som lever for sitt eget vakre utseende og soler seg i andres beundring. En dag blir hun gammel, beundrerne er borte, og det er ingenting igjen. Tilværelsen oppleves som tom og meningsløs. Depresjonen eller angsten kommer igjen – og med den fortvilelsen over å ikke ville seg selv helt og holdent. "Livet er blitt meg en besk drikk," sier estetikeren, "og likevel skal den inntas som dråper, langsomt, tellende."

2 Fortvilelsen kan føre til at man velger seg selv på nytt, som etiker. Det etiske stadium er det nivået i livet hvor man velger å være ansvarlig, gjerne med ekteskap og barn. Etikeren lever på mange måter som spissborgeren, men ikke ”fordi det er sånn man gjør”, men snarere fordi ”dette har jeg valgt”. Til forskjell fra estetikerens kortvarige og lystbetonte glede ved uforpliktende forhold til andre mennesker, velger etikeren med alvorstung glede den forpliktende kjærligheten for livet. Men til slutt blir også etikeren fortvilet, mener Kierkegaard. For etikeren vil nok seg selv, men kan ikke. For å finne seg selv, for å virkelig bli seg selv, klarer nemlig ikke mennesket alene. Etikeren har for eksempel valgt ekteskapet for livet. Men livet er begrenset, tiden er kort. Etikeren rår ikke over alle forhold og omstendigheter som styrer livet. Han mislykkes, og føler skyld. Skylden peker mot en ny dimensjon, et nytt stadium: det religiøse, mot evigheten. Etikeren trenger evighetsforestillingen for å kunne se livet sitt som en meningsfull sammenheng, og for å kunne velge livet som et hele. Men evigheten er ikke i menneskets makt. Den kan ikke engang forstås med tanken alene.

3 På det religiøse stadiet hengir mennesket seg til gud – og evigheten. Denne hengivelsen er hinsides fornuften og tankens evne. Den er et sprang, som Kierkegaard illustrerer ved bildet "å kaste seg ut på de 70 000 favners dyp". Et annet bilde Kierkegaard bruker, er Abraham som ofrer sin sønn til gud på guds befaling. Fordi han er villig til å gjøre dette offeret, får han sønnen tilbake. Det er den totale hengivelse til gud. Å hengi seg til gud er å hengi seg til det ubegripelige. Det er et absurd sprang, et ubegripelig valg, og derfor det modigste av dem alle. Den religiøse – den ekte religiøse, ikke spissborgeren som går i kirken fordi ”sånn gjør man” – velger seg selv ”i sin evige gyldighet” ved å velge gud. Troen går foran fornuften.

Kierkegaards verker og betydning

Mange av Kierkegaards bøker ble utgitt under pseudonym, som Johannes de Silentio, Johannes Climacus, Anti-Climacus og Constantin Constantinus. Det er vel verdt å nevne noen av Kierkegaards bøker, som Enten – Eller, Frygt og Bæven, Philosophiske Smuler, Begrebet Angest, og Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift. I En Literair Anmeldelse (1846) tar han et oppgjør med sin samtid som mange vil finne ganske treffende for vår tid også. Hovedbudskapet er at det hender ingen ting, men det kunngjøres en hel del. Og skulle noe hende, settes straks ned en komité.

Foto av filosofene Simone de Beauvoir og Jena-Paul Sartre på kafé i Paris

Kierkegaard har hatt stor betydning for eksistensialismen. To av de mest kjente eksistensialistene er Simone de Beauvoir (1908–1986) og Jean-Paul Sartre (1905–1980); her på kafé i Paris.

Bettmann/Corbis/Scanpix

Kierkegaard har hatt enorm betydning for den filosofiske retningen som kalles eksistensialismen, også for den ateistiske eksistensialismen hos for eksempel Jean-Paul Sartre og Albert Camus. Han har hatt innflytelse på forfattere som Franz Kafka og Henrik Ibsen.

Skriv ut